Hallvard HageliaProfessor, teol. dr. Ansgar Teologiske HøgskoleKristiansand
Sannhet er noe helt grunnleggende for oss mennesker. Vi bygger vårt liv og vårt samfunn på det vi anser som sikkert, holdbart og sant. Uten en slik basis blir tilværelsen utrygg. Ikke noe er så ødeleggende som mistillit og påstander om løgn, noe journalist Lars Halvor Magerøy var inne på i sin kommentarartikkel i Vårt Land 1. september.
Det er den romerske procurator til Palestina på Jesu tid, Pontius Pilatus, som er blitt mest kjent for å stille dette spørsmål: Hva er sannhet? Han hadde god grunn til å stille dette spørsmål. Han var oppnevnt direkte av keiseren til å styre det som også den gang var et av de mest urolige områder i verden (les: Romerriket).
Sannhet er definert som en egenskap som tilkommer visse utsagn, påstander eller antakelser. I filosofien opereres det med ulike sannhetsteorier. Ifølge korrespondanseteorien er noe sant når det er i samsvar med virkeligheten. Ifølge koherensteorien er et utsagn sant når det er forenlig med et system av andre utsagn. Pragmatismen definerer sannhet etter hvorvidt den er nyttig eller fruktbar. I moderne filosofi skilles det mellom empirisk sannhet (f. eks. at 2 er mer enn 1) og logisk sannhet (en ungkar er en ugift mann). I kristen filosofi bestemmes sannheten ut fra åpenbaringsdogmet.
Sannhet er altså mye. Ingen stiller spørsmål ved den matematiske påstand at 2+2=4 – og mange andre matematiske påstander. Når noe ansees matematisk bevist, gjelder det som sannhet. Slike matematiske sannheter danner noe av grunnvollen i vår kultur.
De sosiale ”sannheter” er mindre pålitelige. Når grafittien erklærer at Kari + Per = sant, så var det kanskje sant, eller noenlunde sant, på et tidspunkt, over en periode, eller kanskje resten av livet. Felles for sosiale sannheter er at de er relative og begrensede, betinget av psykologiske og historisk faktorer. Slike ”sannheter” er like variable som folk og samfunn er.
Noe lignende kan sies om de politiske sannheter, noe vi ikke minst har sett i årets valgkamp. Politikere har ofte en pragmatisk omgang med sannheten og har en tendens til å manipulere med den. Man bruker opplysninger og statistikker så langt det tjener deres formål, men fortier det som er mindre formålstjenlig. Politikere snakker kanskje mer om løgn enn sannhet. Det var dette Magerøy dokumenterte i sin kommentar. Man beskylder sine motstandere for å lyve, bevisst eller av uvitenhet. Det som gjelder som politiske sannhet er gjerne grunnet i en ideologi, som kan være kapitalistisk, liberal, populistisk, sosialdemokratisk, marxistisk, fascistisk, eller hva man måtte ønske å kalle den. Det som er i overensstemmelse med den ideologi man måtte stå for er altså på et vis ”sannhet”, sett i forhold til den basis man tenker, taler og handler ut fra. Men ideologier endrer seg, derfor endrer også ”sannheten” seg. For noen politikere synes ”sannheten” å være det som bygger opp om dem selv og deres interesser.
I filosofihistorien har man, som nevnt, forholdt seg på ulike måter til hva sannhet er. Nevnte Pontius Pilatus var en av antikkens politiske ledere. Hva han selv tenkte da han spurte etter hva sannet er, om spørsmålet hadde en filosofisk klangbunn hos ham, vil vi aldri få vite. Grekerne var nok større filosofer enn romerne, som var mer pragmatikere. Det var de greske filosofer som la grunnvollen for vår vestlige måte å tenke på. De to som har satt sterkest spor etter seg for ettertiden er Platon og Aristoteles. Platon pekte på idéene og idealene, mens Aristoteles pekte på realitetene. Begge er malt av Rafael på den berømt fresken Skolen i Athen, som finnes i Vatikanet, hvor Platon og Aristoteles er plassert vandrende mellom andre kjente greske filosofer. Platon peker oppover mot det abstrakte, mens Aristoteles peker ned og utover på det konkrete i verden omkring. Begge filosofer arbeidet for å avdekke realitetene, sannheten. Platon kom til å spille en stor rolle for religiøs tenkning, mens Aristoteles fikk tilsvarende betydning for vitenskapelig tenkning. Platons idélære har på mange måter også vært en svøpe for kristen teologi, fordi den har satt et usunt skille mellom det åndelige og det kroppslige, som vi har sett tydelige spor av helt opp til vår tid, ikke minst i kloster- og vekkelseskristendommen. Aristoteles fikk grunnleggende betydning for Renessansen og Opplysningstiden og derigjennom den moderne vitenskap. I moderniteten ble det langt på vei satt likhetstegn mellom vitenskapelighet og sannhet. Debatten om forholdet mellom tro og vitenskap kan med en viss rett føres tilbake til disse to store filosofer.
Nå har det likevel vist seg at vitenskapelige ”sannheter” ikke alltid er til å stole på. For det som anses for vitenskapelig sikkert i dag kan i morgen vise seg å være uholdbart. Til daglig er dette ikke noe stort problem. Men naturvitenskapen og andre vitenskaper er i stadig utvikling, noe som medfører at forskningsresultater må justeres eller endog kullkastes av nye resultater. Slik har det vært gjennom hele vitenskapenes historie, og slik vil det fortsatt bli.
Dette er noe av årsaken til at vi de siste årtier er glidd inn i en postmoderne tid, hvor sannhetsbegrepet har endret seg totalt. Ikke minst har vår tids kommunikasjon og mediavirkelighet bidratt til denne utvikling. Vi oppdager at virkeligheten er mangfoldig. For den konsekvente postmodernist er ”sannheten” grunnleggende relativisert. ”Sannheten” er ikke én, det er mange sannheter, og de er relative. Det som er sant for meg behøver ikke å være sant for deg. Vi har hver vår ”sannhet” og våre individuelle verdier og normer. Ingen ”sannhet” er nødvendigvis bedre enn andre. Å hevde at noe skulle være absolutt sant er imperialistisk maktarroganse.
I etikken er det ikke bare spørsmål om noe er sant, men om hvordan sannheten brukes. Sannhet har med relasjon å gjøre. I Bibelen står det om å ”være av sannheten”, det vil si å leve i overensstemmelse med sannheten eller grunnleggende livsverdier, å være ekte.
Problematikken ble akutt under krigen, da det ble spørsmål om hva man kunne si i forhør hos okkupasjonsmakten. En måte å se det på var forholde seg selektivt til sannheten, å si det som er sant men ikke alt som er sant. Det er nemlig ikke bare et spørsmål om å tale sant, det er også et spørsmål hva sannheten brukes til av den som får vite sannheten. Man kan misbruke sannheten til å begå forbrytelser. Fikk okkupantene vite sannheten om ”gutta på skauen” ville motstandsbevegelsen bli undergravd.
Sannhet og religion er nært knyttet til hverandre. Pilatus’ berømte spørsmål står i verdens mest utbredte og leste religiøse bok, Bibelen. Mange har vært – og er – opptatt av at det som står i Bibelen er og skal være sant. I USA går det fremdeles en intens religiøs og politisk debatt om hvorvidt Gud skapte verden på seks dager; noen hevder visst til og med at jorden er flat! Dette er en arv fra den aristotelisk og skolastiske helhetstenkning, som utgår fra at Bibelen er sann og må tolkes bokstavelig i alle sine detaljer og i sin helhet, og stemmer ikke en detalj, så ramler hele systemet sammen som et korthus.
Denne tankegang er fullstendig fremmed for Bibelen selv. Bibelen er blitt til i den semittiske verden, hvor man uttrykte seg på en helt annen måte enn man gjør i den vestlige gresk-romersk-europeiske kulturkrets. I den semittiske verden var man ikke opptatt av grekernes logikk og eller av formell koherens, man tenkte og uttrykte seg mer ”impresjonistisk” (om jeg får uttrykke meg så anakronistisk) og malte sitt budskap i store litterære tablåer, der man ikke brydde seg om at enkeltheter kunne motsi hverandre og kanskje ikke stemme med den historiske virkelighet. Man forkynte en sannhet uten smålige hensyn til detaljer. Det bibelske sannhetsbegrep er ikke formalistisk.
Dette betyr at Bibelens sannhet ikke skal vurderes etter hvorvidt noe som er beskrevet i Bibelen nødvendigvis skjedde i ett og alt slik det er fortalt i Bibelen og ikke på noen annen måte. Bibelhistorien er forkynt historie, hvor sannheten heller skal søkes i det budskap som forkynnes enn i selve fortellingens eventuelle historiske detaljer.
Det er fra denne kulturen vi har et av de mest dramatiske sannhetsutsagn vi kjenner, når Jesus sier: ”Jeg er sannheten!” (Johannesevangeliet 14,6). Han mente å si at han var ”sannheten” i den forstand at det var gjennom ham man kunne finne veien til Gud. Han kunne også henvise til den religiøse erfaring: Tar du meg på ordet, skal du erfare om jeg taler sant, jf. Johannesevangeliet 7,16-17.
Hvilken religion er den sanne og rette? På det spørsmål finnes det ingen objektiv kontroll. Som kristen har jeg min tro, bygget på Jesu sannhetserklæring. Jeg må akseptere at andre har noe de holder for religiøse sannheter. Men uansett religion eller ikke religion, er det viktig å finne grunnleggende verdier for livet og leve etter dem. Flere livsfilosofer enn Jesus har fremhevet det som er kalt Den gylne regel: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. Dette har grunnleggende sett med verdigrunnlag, sannhet og ekthet å gjøre, og griper direkte inn i alle livsforhold.
