Hallvard HageliaProfessor, teol dr.Ansgar Teologiske HøgskoleKristiansand Strid om religiøse bilder er ikke noe nytt. Det er kjent fra oldtiden og opp til i dag, særlig fra Midtøsten, både i jødedommen, kristendommen og islam. I de 10 bud heter det: ”Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem”. Begrunnelsen er altså faren for avgudsdyrkelse. Det gamle Israels kultur var i stor grad felleseie med andre gamle kulturer i Midtøsten, og det er påvist at billedforbudet ikke var spesielt israelittisk. Det har funnets variasjoner og reminisenser av det i en rekke gamle kulturer i Midtøsten og rundt Middelhavet. I jødisk kultur har man håndhevet billedforbudet på ulike måter. Budet var i seg selv både kategorisk og klart, og det har vært der fra så tidlig som det er meningsfylt å snakke om en folkegruppe ved navn ”Israel”. Selv de eldste tekster forteller at israelittene hadde husguder. Og de blir ikke alltid fordømt i Det gamle Testamente. Arkeologene har gravd frem en mengde kultiske figurer fra det gamle Israel. En viss strid sto det nok om dem. Det var den gang som i dag, at det er forskjell på hva kirken forkynner og hva folk tror. At man i jødisk tradisjon ikke alltid har tatt billedforbudet like strengt har arkeologene funnet mange eksempler på fra oldtiden, ruiner av synagoger med bilder av både dyr og mennesker. I våre dager har billedstriden som kjent dukket opp igjen i forbindelse med islam. I Koranen er det ikke noe klart billedforbud, det er begrunnet i haditlitteraturen. Dette er tradisjoner om hva profeten Muhammed har sagt og gjort og hva han har godkjent av det folk rundt ham har sagt. Derfor har denne litteratur stor betydning for tolkningen av Koranen. Fordi Gud er den eneste skaper, skal man ikke lage noe bilde av Gud eller levende vesener. Billedforbudet i islam kom som en reaksjon på polyteismen på 600-tallet. Til tross for reaksjonene som er kommet etter publiseringen av tegningene av Muhammed, er det ulike holdninger innen islam til bruken av religiøse bilder. Generelt er det slik at islamsk tradisjon ikke tillater noen bilder av guddommen, figurative utsmykninger av moskeene er forbudt og Koranen illustreres aldri med bilder. Derimot gjør man utstrakt bruk av nonfigurativ kunst som kalligrafi med sitat fra Koranen og abstrakt ornamentikk, noe som i Norge er mest i øyenfallende i det islamske senter i Åkebergveien i Oslo. Muslimsk arkitektur byr på mengdevis av aldeles praktfulle bygninger. Man utviklet i løpet av 12-1300-tallet en islamsk bokkunst som var rik på religiøs ikonografi, først og fremst knyttet til profeten Muhammeds liv. Man tillot bilder av personer i visse sammenhenger, f. eks. i myntportretter. Men blant de strengeste fortolkere var selv leker som forestilte mennesker, f. eks. dukker, forbudt. Fra moderne tid husker vi til den oppmerksomhet det fikk når Taliban i mars 2001 sprengte de gamle buddhafigurene i Bamiyan-dalen i Afghanistan. Muslimene fikk et problem da fotografiet og ikke minst da filmen kom. Det skal ha vært kong Ibn Saud av Arabia som bidro til å løse dette problem. Han fikk imamene til å innse at både lys og skygge i seg selv var goder, derfor kunne fotografiet også være både godt og nyttig, fordi det ikke skildrer annet enn lys og skygge og avbilder Allahs skapninger uten å endre dem. I shiatradisjonen fra Iran har man ikke prinsipielt avvist religiøse bilder, og man har praktisert billedforbudet mildere enn i sunnitradisjonen. Man avbilder ikke Gud, men det finnes mange bilder av Muhammed, gjerne med tildekket ansikt. Men disse Muhammed-bilder er respektfulle og av en ganske annen karakter enn de nylig publiserte karikaturer. Også kirken har en dramatisk historie knyttet til billedforbudet, som man overtok fra de 10 bud, altså fra jødene. Mest dramatisk var det under den ikonoklastiske strid, da man forsøkte å avskaffe all billedbruk i kirkene i det bysantinske rike. I den bysantinske tradisjon var det en mengde ikoner, fremstillinger av Kristus og helgener. Dette ble sett på med skepsis av de syriske og armenske kirker, der bildene kun hadde pedagogisk funksjon. Motstanden mot de kirkelige ikoner ble oppildnet også av den fremstormende islam. Dessuten så mange bysantinske keisere med skepsis på ikonene fordi enkelte klostre hadde så mange av dem at de ble politiske maktsentra. Klostre med mye ikoner samlet mange pilegrimer. Striden raste i over hundre år. Det var keiser Leo 3 (717-741) som innledet ikonoklasmen, som raste frem til keiserinnen Theodora i 843 gjenopprettet ikonenes plass i kirkens teologi og kultus. Striden om billedforbudet dukket opp igjen under reformasjonen, da billedstormerne ødela kunstverk i tyske, nederlandske og engelske kirker. Den sveitsiske reformatoren i Genéve, Jean Calvin sørget for at billedforbudet fikk sitt eget nummer blant de 10 bud, som det annet bud. Ellers har man forstått billedforbudet som del av første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Calvin slo derfor sammen niende og tiende bud for å få 10 bud. Denne budtelling gjelder fremdeles i den reformerte kirketradisjon. Derfor er reformerte kirker billedløse. Også puritanerne bekjempet bruken av bilder med billedforbudet. I den lutherske kirketradisjon har ikke billedforbudet vært noe stort problem. De lutherske kirker er fulle av bilder. I norsk lavkirkelig og frikirkelig tradisjon har det vært lite billeder. Frikirker og bedehus har vært sparsomt utsmykket fordi det har vært et økonomisk spørsmål. Derfor finnes mye from men billig kitsj i frikirker og på bedehusvegger. Betegnende for den norske kirkelige situasjonen er i så måte boken Kunsten å være kirke, Oslo 2005. Boken er utarbeidet av en kommisjon nedsatt av Norske Kirkeakademier, og er en rapport om Den norske kirkes forhold til kunst i sin alminnelighet, inklusiv billedkunst, film og fotografi. Her er billedet fremhevet som ikke bare en del av kunsten, men som en sentral del av kirkekunsten. Det er slutt på den tid da bildet var ”de fattiges bibel”, men bildet er fortsatt, og kanskje mer enn noen gang, et medium for formidling. Alle som publiserer tekst og bilder må tenke gjennom hva dette innebærer. I kristen tradisjon har apostelen Paulus satt en standard ved å si at ”jeg har lov til alt, men ikke alt gagner”. Denne gamle regel er fremdeles aktuell, både i forhold til pressefriheten og i forhold til den krenkelse muslimer føler av Muhammed-karikaturene.
