Hallvard HageliaFørsteamanuensis ved Ansgar Teologiske HøgskoleKristiansand
Et kjent landemerke i Kristiansands kirkeliv er borte, Misjonskirken Salem er forlatt av menigheten, som har skaffet seg ny kirke på Lund. Bygget står der ennå, men det er solgt og vil bli revet.
Det å si farvel med en kirke vekker dype følelser hos folk. Det har vi sett ved de siste års kirkebranner. Selv folk uten nært forhold til menighetslivet gråt da kirken brant. En kirkebrann er mer dramatisk enn kirkesalg. Men det er noe annet å forlate en kirke enn et bolighus. Misjonskirken Salem har den stått på denne tomten siden 1961. Det er beregnet et samlet fremmøtevolum på omkring en million mennesker gjennom disse 42 år. Salem er et begrep i Kristiansand. Kirken har vært et åndelig kraftsentrum, som har betydd mye for byen. Mange markerte personligheter har satt sitt preg på det som har skjedd i denne kirke. I dag er menigheten i Salem meget livskraftig. Spesielt de såkalte Quellsmøter samler stappfull kirke hver søndag kveld. Gamle Salem ble for liten. Derfor er det stor enighet i menigheten om at nå var det riktig å gjøre dette.
Arkitektonisk er ikke Salem noe stort tap. Bygget er ikke noen pryd for øye, verken utvendig eller innvendig. Selvfinansiert frikirkelig nøkternhet. Pengene skulle brukes på misjon, ikke på pynt! Nedslitt var det også, og for lite.
Det er selvfølgelig ikke noe nytt at en menighet bryter opp fra sin kirke. Når oppbruddet skjer fordi kirken er blitt for liten eller for gammeldags og man har skaffet seg en bedre egnet kirke, er gleden større enn vemodet. Men siden det er en kirke, er det viktig å gjøre oppbruddet på riktig måte. Da Betlehem Misjonsmenighet i Oslo for noen år siden solgte sin kirke, hadde man i den siste gudstjeneste formell avvigsling av kirken. Gudstjenesten endte med at man bar menighetens liturgiske gjenstander, inklusiv altertavlen, ut av kirken i spissen for menigheten, som fulgte i prosesjon ut på gaten. Det er viktig for menigheten å markere slike hendelser liturgisk. Det er som å holde begravelse over en avsjelet kirke. Lignende har nok skjedd mange steder, for det finnes mange kirker som menigheten har forlatt, særlig her i den vestlige verden, hvor kirken er på defensiven. Noe slikt skjedde ikke i den siste gudstjeneste i Salem. Man hadde et interessant historisk tilbakeblikk. Men det nærmeste man kom gravølet var kirkekaffen!
Hva skal en forlatt kirke brukes til? Noen steder står de gamle kirker som museumsgjenstander og historiske klenodier i lokalsamfunnet. De er fremdeles regnet som gudshus, men det foregår ingen regulær menighetsvirksomhet i dem lenger. Denne er flyttet over i nyere og mer hensiktsmessige kirker. Bare ved spesielle anledninger brukes gamlekirken. Selv gamle kirkeruiner brukes fra tid til annen som gudstjenestested. På Hamar har man bygget en glasskatedral over de gamle domkirkeruiner og biskopen har vigslet den. Det er pietetsfølelse knyttet til gamle kirkesteder. Noen ganger selges kirker til andre menigheter. I Cambridge hadde jeg min kirkegang i en anglikansk sognekirke som var overtatt av en menighet lenger borte i gaten fordi deres kirke, byens berømte Round Church fra Middelalderen, var blitt for liten. Andre ganger konverteres kirken til andre kirkesamfunn. I Sandvika i Bærum kjøpte pinsemenigheten i sin tid stedets kirke og kaller den Pinsekirken. Noen ganger går kirken over i annen bruk, f. eks. Kulturkirken Jakob i Oslo, som drives av Kirkelig Kulturverksted. I kjølvannet av suksess-filmen Heftig og begeistret, har Berlevåg Mannskor kjøpt stedets Misjonshus og har gjort det til base for sin virksomhet. Den lille frimenigheten som solgte huset skal få fortsette sin beskjedne virksomhet på stedet. I England er det mange kirker som er forlatt og står til nedfalls. Men noen blir tatt i bruk av kirkelig tilknyttet virksomheter. Ikke langt fra Oxford Circus i London finnes en kirke som er kjøpt av et teologisk bokforlag, som driver bokhandel på stedet, mens en annen kirke i området brukes som bibliotek og kurssted for The London Institute for Contemporary Christianity. I Dublin fant jeg byens turistkontor i en nedlagt kirke. Ombyggingen var pietetsfullt gjort og kirkearkitekturen nesten fullstendig intakt. Men innholdet var Tourist Information. I Leiden i Holland er en kirke gjort om til kultursenter. Da jeg var der hadde man utstilling av Farao Tutankhamons undertøy!
Mer problematisk blir det dersom kirken skal overtas av virksomhet menigheten ikke identifiserer seg med eller tar avstand fra. Det finnes eksempler på at menigheter har motsatt seg at kirken ikke skulle selges til f. eks. Jehovas Vitner eller danselokale. Det var mange sterke følelser hos mange i Stavanger da gamle Betania, byens største bedehus, for noen år siden ble omgjort til restaurant med alle rettigheter. Selv ”verdsliggjøring” av hotell har vist seg å være følelsesladet. Et lignende problem oppsto i en norsk by, hvor det var tale om å selge et ca. 25 år gammelt menighetshus for å finansiere ny bydelskirke. Høyeste bud kom nemlig fra en muslimsk menighet. Kunne menigheten finansiere kirkebygget ved å selge menighetshuset til en muslimsk menighet? Saken vakte naturlig nok både oppsikt og strid i byen. Fremdeles lever mange av dem som hadde ofret både tid og penger på å bygge og drive dette menighetshuset. Slikt har likevel skjedd, som f. eks. med Hagia Sofia i Istanbul. Men da som følge av politisk maktovertakelse. Hva russiske kristne følte i forhold til kommunistenes profanering av landets kirker kan man bare gjøre seg tanker om. Det illustrerer kanskje situasjonen at Russland på få år bygde opp igjen katedralen i Moskva, som Stalin lot sprenge, så fort kommunismen falt.
Da er det mindre problematisk hvis kirken bygges om til bolighus, som det skjedde med Misjonskirken i Grimstad for noen år siden, eller hvis kirken rives for å gi plass til boliger, slik det vil skje på tomten til Misjonskirken Salem i Kristiansand. Derfor er sorgen ikke stor i Salem.
