Nyttårsaften 2007, Salem, Kristiansand Hallvard HageliaProfessor, teol. dr.Kristiansand
Første variant av dette kåseri ble fremført i en intern sammenheng på Ansgarskolen en gang midt på 1990-tallet. Det ble skrevet på den datamaskin jeg den gang hadde, en Mac-maskin som dessverre havarerte, slik at jeg mistet alt dens innhold, bortsett fra det som heldigvis var skrevet ut. Dette kåseri var lenge borte for meg, og jeg trodde jeg hadde mistet det da maskinen krasjet, inntil jeg tilfeldigvis fant en utskrift nå like før jul. Dagens versjon er en oppdatering av originalen, som var noe for tydelig farget av den gang det ble til. Du kan rubrisere dette kåseri under den delen av meg som er språkforsker. Jeg har en bok om Israels oldtidshistorie, skrevet av en professor ved Teologisk fakultet ved Københavns universitet, en amerikaner ved navn Thomas L Thompson. Professor Thompson er en lærd – og ytterst kontroversiell – person, som ikke unser seg for å provosere, selv om han privat er en hyggelig mann. Jeg kjenner ham personlig. Boken jeg nevnte presenterer han som en bok ”not for the fainthearted” (ikke for pyser) – uten at jeg skal gå i detaljer med hvorfor han karakteriserer boken slik. La meg bare si at dette er så langt fra en oppbyggelsesbok. Han dediserer for øvrig boken til sine barn, ”and their beautiful mothers”. Hvor mange deres ”mothers” er vet jeg ikke. La meg legge til: Heller ikke dette kåseri er for pyser! Jeg vil i kveld begynne med å fortelle en personlig historie. Den samme Thompson anmeldte i sin tid min dr.-avhandling i et engelskspråklig teologisk fagtidsskrift, og innledet sin artikkel på følgende måte: ”This is a bad book, it should never have been published”. Jeg har aldri lest noen slik anmeldelse, verken før eller siden. Parallellen måtte være Per Lønning, som skal ha anmeldt en dr.-avhandling med å si følgende: ”Skulle denne bok vært anmeldt, så måtte det ha vært til politiet.” Thomas Thompson ga universitetet i Uppsala skylden for at min avhandling, etter hans oppfatning, ble så dårlig, Hagelia hadde hatt dårlige veiledere, mente han, og forsikret leserne om at Hagelia egentlig er en intelligent person. Jeg har derfor sikret meg en faglig uttalelse i et internasjonalt fagtidsskrift om at jeg er intelligent! Det er det ikke mange som har! Jeg burde ha hengt opp uttalelsen i glass og ramme. Thompsons anmeldelse medførte at det oppsto et anstrengt forhold mellom seksjonene for studiet av Det gamle Testamente ved universitetene i Uppsala, hvor jeg tok min dr.-grad, og København, med hissige noteutveksling mellom dem. Jeg innser i dag, når jeg selv er blitt professor, og formelt har kompetanse til å evaluere en dr.-avhandling, at min dr.-avhandling ikke var noe mesterverk. Men saken illustrerer at det kan være med akademikere som med Gerd Liv Valla, de er ikke noen pusekatter. Og dermed er jeg inne på mitt tema i dag, bruken av kraftuttrykk i religiøse og religiøst relaterte kretser. De virkelig grove ord brukes vel ikke i nevneverdig grad i slike kretser, de tar mer eufemistiske vendinger, det vil si at de får mer avslepne former. Det hadde vært fristende å ta dere med inn i problematikken omkring hvordan slike uttrykk skal gjengis i Bibelen. De gamle israelitter og deres profeter var nemlig ikke skåret for tungebåndet. Som kjent er jeg med i Bibelselskapets oversettelsesutvalg, og vi holder for tiden på med å oversette Det gamle testamente. Og der er det mye kraftig språkbruk, så kraftig at vi noen ganger er nødt til å dempe det. Når f. eks. den hebraiske grunnteksten med negativ konnotasjon omtaler en person som en som ”står og pisser”, så oversetter vi med ”mann”. Dette har noe med kulturtilpasning å gjøre. Direktør Sylfest Lomheim i Språkrådet sier at når man oversetter svensk litteratur til norsk, så reduserer man bannskapen med 20 %, fordi vurderingen er at svenskene banner ca. 20 % mer enn nordmenn. I Sverige er bannskap ikke helt bannlyst i kristelige kretser. Det finnes en fortelling om en svensk biskop som var kjent for å banne. En gang kom han for sent til toget, og så bakenden av siste vogn forsvinne ut av stasjonen. Da utbrøt han: ”Der gick det tåget åt Helvete, och jag som skulle varit med…”. Dette minner meg om en norsk prestehistorie, som også dreier seg om bannskap, om enn ikke en biskoppelig sådan. Monard Norderval var i sine yngre år, lenge før han ble biskop, prest i Tana i Finnmark. Dette var like etter krigen. Under et besøk i nabosognet Berlevåg så han en stakkars mann som dro en tung slede. Norderval gikk bort til ham for å hjelpe ham. Da spurte mannen: ”Ka æ’ du førr nåke?” ”Eg er prest”, svarte Norderval. ”Å i Hælvete”, svarte mannen. ”Nei, i Tana”, repliserte presten. Men slik språkbruk er ikke allment akseptert i kirken. Der omtaler vi Helvete bare på bibelsk måte – hvis vi i det hele tatt kan si at ”Helvete” er bibelsk. Begrepet stammer som kjent fra Helheimen i norrøn mytologi. Men hva som er høvelig kan som kjent variere. Her i Kristiansand er det visstnok kristelig akseptert å si ”sabla”, f. eks. et ”sabla godt møte”. Men i Haugesund, hvor min kone kommer fra, er ikke dette et særlig pent ord. ”Sabla” er trolig en eufemisme for ”satan”. Så har vi de som ennå ikke er blitt helt inneforstått med hva som er god takt og tone i kirken. Jeg hørte en gang en amerikansk professor som fortalte om en av gatens gutter som var blitt omvendt ved hjelp av en pastor. Påfølgende søndag troppet han opp i pastorens kirke. Han kom litt for sent, gudstjenesten var allerede begynt, og pastoren satt på sin stol fremst i kirken. Den nyomvendte gikk helt frem i kirken, hilste med en svingende armbevegelse til pastoren, og hojet ut så alle i kirken hørte det: ”How to Hell are you today, pastor?” Fortellingen har noe til felles med en historie misjonsforbundspastor Asbjørn Johansen fortalte. En nyomvendt var kommet inn i et pinsemøte, og hadde satt seg på første benk. Plutselig satte en av de jublende pinsevenner i et skingrende utbrudd. Den nyomvendte bråsnudde seg ved lyden, som om noen hadde stukket ham med en nål, og utbrøt høylydt: ”Å, Dæven!” Etter hvert akklimatiseres vi, og blir etter hvert mer veltilpasset. Da slutter vi med slikt språkbruk. Men lastenes samlede mengde er som kjent nokså konstante, holdes de nede på ett felt så dukker de opp på et annet. Siden menighetslivet er ett av de områder det kan utfolde seg i, kan dette gi seg selsomme utslag. Ingulf Diesen har fortalt fra en menighet både han og jeg har vært pastorer i, hvor det var en konflikt mellom to personer. I et vitnemøte hadde den ene kommet med negative utsagn om den andre, som var til stede i møtet, fordi han ikke hadde det rette syn på menighetens ungdomsarbeid. Da skjønt Ingulf at det var best å avslutte vitnemøtet, og man gikk over til bønnemøte. Men da svarte den andre med en flammende ”motbønn” overfor førstnevnte og hans ubroderlighet. Det hører kanskje med til det enda mer kuriøse hva som skjedde i en menighet på Nord-Norge. En litt tilbakestående person, han gikk for å være det, var blitt mobbet av en gruppe ungdommer i menigheten. Da ropte han etter dem: ”Bare vent te’ Jesus kommer igjen, så ska’ dokk få dokk en på kjæften”. Slike historier er jo tragikomiske, men de minner oss om at under overflaten i alle menigheter skjuler det seg mye rart. Guds rike og hans kirke er ikke bare for de intellektuelt velutviklede og sosialt veltilpassede og forfinede. Men hvor langt kan vi egentlig gå? Jeg spurte en gang advokat Kolbein Rege, som den gang var administrativ leder av Ansgarskolen, om det var injurierende av meg å kalle Sven Øverland en drittsekk. Nei, det mente han det ikke var. Men rettsvesenet ville kunne forlange at jeg kunne bevise det, svarte han. Siden det har jeg spekulert frem og tilbake for å finne ut hvordan jeg kunne bevise at Sven Olav Øverland, som er hans fulle navn, er en drittsekk. Men jeg innser problemet. Jeg har kjent ham i 45 år, han er min nabo og en av mine nærmeste venner. Han er i grunn en meget all right kar, Sven. Jeg får eventuelt prøve meg med en annen kandidat. Justiskomiteen i California er derimot ikke skvetne av seg, noe følgende melding derfra, hentet fra Aftenposten en gang i 1995, viser, gjengitt på norsk etter deres egen språkbruk: Avkom fra ansvarsløse foreldre uten dannelse, fordømte små guttunger, løper byen rundt for å tagge. Disse bortskjemte, langhårede, uflidde pøbelungene av noen ynkelige kunstnerspirer skal nå få smake sin egen medisin, og mer enn det. De skal henges i gapestokken og avstraffes offentlig i selve rettssalen med opp til ti slag mot kroppen. Dersom sprayboksuhyret er mindreårig, skal en av foreldrene utføre avstraffelsen. Hvis retten mener avstraffelsen er for mild, det vil si at slagene ikke svir tilstrekkelig på baken, skal en rettsbetjent overta. På den måten mener man at staten vil kunne spare millioner av dollar. Dagbladet var for øvrig, på selveste Julaften et år, av den oppfatning at apostelen Paulus heller ikke var beskjeden, når han i Romerbrevet 1 kunne avfyre følgende salve om de gudløse: De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. Det må unektelig innrømmes at slikt er sterk kost i julekosen. Vi teologer har likevel et elevert forhold til det hele og setter det under den akademiske overskriften ”Lastekatalog”. Den slags oppramsende lastekataloger var ganske vanlige i antikkens litteratur. Men det finnes også mer sublime former for irettesettelser. Den avdøde forfatter Odd Eidem, som vi var sambygdinger med den gang vi bodde på Nesodden, hadde en gang fått et reisestipend på 900 kroner fra staten. Ett år senere fikk han et brev fra det kongelige Kirke- og Undervisningsdepartement. Brevet hadde følgende ordlyd: ”En kan ikke se at det er kommet reiseinnberetning”. Eidem svarte ikke. Derfor kom det tre måneder senere nok et brev, med følgende innhold: ”I det en viser til skriv som er utsendt den 4. mars i år, kan en fremdeles ikke se at en har fått svar. En tør gjøre merksam på at en har plikt til å sende reiseberetning.” Også dette brev ignorerte Eidem. Da fulgte noe senere et rekommandert brev med følgende trussel: ”En gjør med dette merksam på at en to ganger tidligere har bedt om reiseinnberetning. Da en ikke kan se at slikt er skrevet, enda en har plikt til det etter loven, må departementet kreve at en retter seg etter føresegner. Saka vil få konsekvenser.” Da satte idem seg ned og skrev følgende: ”En takker for de tre skrivene en har fått fra en. En tillater seg med dette å melde at en for reisestipendet har kjøpt påhengsmotor, og at en reiser fremdeles.” Eidem hørte aldri noe mer fra Departementet. Siden vi er i det litterære hjørnet, så tillat meg å ta en til, som berører både verdenslitteraturen og storpolitikken. Her møter vi den virkelig sublime harselas. Den verdensberømte irske forfatter George Bernhard Shaw inviterte en gang Sir Winston Churchill til premieren på et teaterstykke. Invitasjonen lød: ”Til premieren på mitt nye stykke sender jeg Dem to billetter, slik at De kan ta med en venn. Hvis De har noen”. Churchill returnerte sin takk med følgende kommentar: ”Jeg har dessverre ikke anledning til å se premieren på Deres stykke, men kommer gjerne til annendagsoppførelsen. Hvis det blir noen”. Det er som kjent ikke alle som synes like godt om hverandre. Men det er sjelden det medfører direkte utskjelling eller sjikane. Med årene har vi vel lagt oss til en viss høflighet. Men i gamle dager kunne det gå riktig tøft for seg. Det meste blir likevel den rene søndagsskole mot det som ble servert i det Herrens år 1680, da kosakkene i byen Saporosje ble bedt om å underkaste seg den tyrkiske sultan. Anmodningen ble usedvanlig dårlig mottatt, noe svarbrevet fra kosakkene til sultanen viser. Vi bør da ha in mente at kosakkene var kristne, mens tyrkerne som kjent er muslimer. Brevet hadde følgende tiltaleform: Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge de kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Deretter følger en utsøkt og detaljert utskjelling i følgende geografiske rekkefølge: Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, alexandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjelder, armenske svin, tartanske potte, kamentske stut, pedolske illgjerningsmann, selveste djevelens yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre, ditt grisetryne, (hopp over: din hoppefitte), din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skålde deg i blanke ræva. Den satt, tenker jeg! Slik kunne man altså uttrykke seg i datidens ”diplomati”. Da har jeg endog hoppet over det verste, en unevnelig formulering i Salem og en hvilken som helst annen kristen sammenheng. Har du forresten noen gang tenkt på hva Fanden sier når han banner? Siden vi mennesker, hvis vi banner, sverger ved noe som er ondt og ille, skulle vi kanskje forestille oss at Fanden må si noe godt. Kanskje sier han: ”Å, Gud!” eller kanskje sier han ”Å, Frans av Assisi!” Arbeiderpartifolk tenker seg kanskje at han sier ”Å, Einar Gerhardsen!” eller ”Å, Gro Harlem Brundtland”. Problemstillingen er kanskje ny for deg? Svenskene vet i hvert fall hva djevelen sier når han banner – hvem kan sverge som en svenske? I en svensk vitsetegning står djevelen med hammer og skal slå inn en spiker for å henge opp et selvportrett. Så bommer han og treffer tommelfingeren. Da utbryter han, på svenska: ”Mig själv derhemma”. Jeg har i dette kåseri drøftet språklige problemstillinger som ikke til vanlig drøftes i kirken. For noen år siden kom Riksmålsordboken ut i en ny utgave med to nye bind, som også inneholdt tabuord. Kanskje hadde det vært en idé å sende kåseriet over til ordboksredaktørene for at de kunne se om her var noe å ta med i neste utgave. Jeg sikter da særlig til bidragene fra kosakkene. Ordboksredaktører, jeg kjenner en slik en, har nese for slikt. For ”ordbokredaktører er også en slags mennesker”, har språkprofessor Finn Erik Winje en gang uttalt.
